Edvard bekjennerenNummereringen av engelske konger begynte på nytt etter den normanniske erobringen, hvilket er årsaken til at Edvard bekjenneren, som var den tredje med dette navnet, ikke er referert til som «Edvard III». (angelsaksisk: Ēadweard Andettere, latin: Eduardus Confessor, engelsk: Edward the Confessor; født 1003, død 5. januar 1066) var nest siste angelsaksiske konge av England, og betraktet som den siste konge som nedstammet fra kongene i Wessex. Han styrte fra 1042 og til 1066.
Som sønn av Æthelred II (med tilnavnet «den rådville») og Emma av Normandie etterfulgte Edvard sønnen av Knut den mektige, og sin egen halvbror, Hardeknut, og således gjenopprettet en kongedømme basert på huset Wessex etter en periode med dansk styre siden Knut erobret England i 1016. Da Edvard døde i 1066 ble han etterfulgt av Harald Godwinson, som deretter ble beseiret og drept det samme året av normannerne under Vilhelm Bastarden (siden kjent som Vilhelm Erobreren) ved slaget ved Hastings. Edgar Ætheling, som også tilhørte huset Wessex, ble utropt som konge av England etter slaget ved Hastings i 1066, men han styrte aldri og ble avsatt etter rundt åtte uker.
Som diskutert nedenfor er historikerne ikke samstemte om Edvards ganske lange styre på 24 år. Hans tilnavn reflekterer den tradisjonelle oppfatningen av ham som from og uskyldig. «Bekjenneren» (kort for bekjenne sin tro) reflekterer også hans omdømme som en helgen som ikke opplevde martyrdøden, i motsetning til kong Edvard Martyren. En del framstiller denne kongen som et styre som førte til forvitringen av den kongelige makt i England og framgangen for huset Godwins maktposisjon grunnet innbyrdesstridene etter hans død uten en arving. Biografene Frank Barlow og Peter Rex har isteden framstilt Edvard som en vellykket konge som var energisk, ressursfull og tidvis nådeløs, og argumenterer for at den normanniske erobringen kort tid etter hans død kom til å ødelegge hans rykte.Barlow, Frank (2004): «Edward (St Edward; known as Edward the Confessor)», Oxford Dictionary of National Biography.Rex, Peter (2008): King and Saint: The Life of Edward the Confessor, The History Press, s. 224. Imidlertid har Richard Mortimer argumentert for at da familien Godwin kom tilbake fra deres landsforvisning i 1052 «betydde det en effektiv avslutning av hans utøvelse av makt», og henviser til Edvards reduserte aktivitet som en klar antydning til at han trakk seg tilbake fra de statlige affærer.Mortimer, Richard (2009 ): Edward the Confessor, s. 29.
Omtrent et århundre senere, i 1161, lot pave Alexander III den avdøde kongen bli helligkåret. Han fikk etter sin død tilnavnet «Bekjenneren», det vil si en som bekjenner sin tro på Jesus Kristus og helgen uten å være martyr, og for å skille ham fra hans onkel, den hellige Edvard martyren. Som sankt Edvard var han en av Englands nasjonale helgener fram til kong Edvard III adopterte sankt Georg som nasjonal skytshelgen en gang rundt 1350. Edvard bekjennerens festdag er den 13. oktober, feiret både av den katolske kirke i England og Wales, som Den engelske kirke.
Liv og virke Tidligste år og landsforvisning Edvard var den sjuende sønnen til Æthelred II og den første sønnen til hans andre hustru Emma av Normandie. Edvar ble født en gang mellom 1003 og 1005 i Islip i Oxfordshire, og er første gang nedtegnet som et 'vitne' på to chartere i 1005. Han hadde en helbror, Alfred, og en søster, Godgifu. I chartere er Edvard alltid listet etter sine eldre halvbrødre, noe som viste han var rangert etter dem.Keynes, Simon (2009): «Edward the Ætheling» i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 49.
I løpet av sin barndom var England utsatt for en rekke vikingangrep fra nordboere, og invasjon av den danske kongen Svein Tjugeskjegg og hans sønn Knut. Som følge av at Svein erobret den angelsaksiske tronen i 1013 flyktet Emma til Normandie, fulgt av Edvard og Alfred, og deretter av Æthelred. Svein døde uventet den 3. februar 1014, kun måneder etter at England var erobret. Døden inntraff mens han var om bord på sitt skip som lå for anker ved elven Trent i Gainsborough i østlige England. Kongens død snudde om på den politiske situasjonen.Skaaning, Paul (2010): Knut den store, Hovedland, s. 11 Det angelsaksiske rådet, witan, grep da sjansen på å invitere Æthelred tilbake, men kun på den betingelse at han lovte å styre «mer rettferdig» enn han hadde gjort tidligere. Æthelred aksepterte, og sendte først Edvard og andre talsmenn til England som sine sendebud.Rex 2008, King & Saint, s. 13, 19 Æthelred døde deretter i april 1016, og han ble etterfulgt av Edvards eldre halvbror Edmund Jernside, som fortsatte kampen mot Sveins sønn Knut. I henhold til norrøn tradisjon kjempet Edvard sammen med Edmund, men da Edvard var bortimot 13 år på denne tiden er det høyst tvilsomt. Muligens kan han ha vært med i de bakre rekker på felttoget, men deltok ikke aktivt.Barlow, Frank (1970): Edward the Confessor. Berkeley, CA: University of California Press. ISBN 0-520-01671-8, s. 29–36Keynes, 2009, 'Edward the Ætheling', s. 56 n. Edmund Jernside døde i november 1016, og Knut ble den ubestridte kongen over angelsaksiske England. Edvard ble igjen tvunget p dra i landsforvisning til Normandie sammen med sin bror og søster. Hans mor Emma valgte det motsatte. Hun giftet seg i 1017 med Knut. Det samme året lot Knut henrette Ædwig, den siste overlevende av Edvards halvbrødre,Panton, James (2011): Historical Dictionary of the British Monarchy. Scarecrow Press. ISBN 978-0-8108-7497-8, s. 21 det etterlot kun Alfred og Edvard som de gjenværende angelsaksiske kravene på tronen.
Edvard tilbrakte et kvart århundre i landsforvisning, antagelig hovedsakelig i Normandie, skjønt det er ingen bevis på hans lokalisering før tidlig på 1030-tallet. Han mottok antagelig støtte fra sin søster Godgifu, som giftet seg med Drogo av Mantes, greve av Valois og Vexin en gang rundt 1024. Tidlig på 1030-tallet sto Edvard oppført som vitne på fire chartere i Normandie, signerte to av dem som konge av England. I henhold til den normanniske kronikøren William av Jumièges gjorde Robert I, hertug av Normandie, et forsøk på invasjon av England en gang rundt 1034 for å plassere Edvard på den engelske tronen, men skipene ble blåst ut av kurs ved Jersey. Han mottok også støtte for sitt krav på tronen for et antall abbeder på det europeiske fastlandet, særskilt Robert, abbed av klosteret Jumièges. Han ble senere Edvards erkebiskop i Canterbury.Houts, Elisabeth van (2009): «Edward and Normandy» i: Mortimer red.: Edward the Confessor, s. 63–75. Det ble sagt om Edvard at han utviklet en intens personlig fromhet i løpet av denne perioden, men moderne historikere vurderer det som et produkt av senere kampanje i middelalderen for å få ham helgenerklært. I Frank Barlows vurdering, «hans livsstil synes å ha vært det som var typisk for et medlem av den rustikke adel.»Howarth, David (1981): 1066: The Year of the Conquest. Harmondsworth, UK: Penguin. ISBN 0-14-005850-8. Han synes å ha hatt en mager sjanse å erobre den engelske tronen i denne perioden, og hans ambisiøse mor var langt mer interessert å støtte Hardeknut, hennes sønn med Knut.Rex 2008, King & Saint, s. 28
Knut døde i 1035, og Hardeknut etterfulgte ham som konge av Danmark. Det er uklart om det var hensikten at han skulle være konge av England også, men var altfor opptatt av å forsvare sin posisjon i Danmark til å komme til England gjøre sitt krav gjeldende der. Det ble derfor besluttet at hans eldre halvbror Harald Harefot skulle fungere som regent mens Emma holdt Wessex på vegne av Hardeknut.Lawson, M. K. (2004): «Harthcnut» i: Oxford Dictionary of National Biography. I 1036 kom Edvard og hans bror Alfred hver for seg til England. Emma hevdet senere at de kom som en reaksjon på et brev forfalsket av Harald som inviterte dem til å besøke henne, men historikerne mener at det er mest sannsynlig at hun faktisk hadde invitert dem i en anstrengelse å motvirke Haralds voksende popularitet.Rex 2008, King & Saint, s. 34–35 Alfred ble tatt til fange av Godwin, jarl av Wessex, som overleverte ham til Harald Harefot, og som lot Alfred bli blindet ved å brenne ut øynene hans. Det gjorde Alfred effektivt ikke egnet som konge, men Alfred døde snart grunnet hans sår. Mordet er antatt å ha vært årsaken til Edvards senere hat og motvilje mot jarl Godwin, og den fremste årsaken til Godwin ble forvist høsten 1051. Det ble hevdet at Edvar kjempet i en vellykket trefning i nærheten av Southampton, og slapp deretter unna til Normandie.Barlow 1997, Edward the Confessor, s. 44–45Stafford, Pauline (2001): Queen Emma & Queen Edith, Blackwell, s. 239–240. Forfatteren tror at Edvard møtte sin mor ved Winchester, og reiste tilbake til Normandie da han fikk vite om brorens død. Han viste således forsiktighet, men hadde en del erfaring som soldat i Normandie.Rex 2008, King & Saint, s. 33
I 1037 ble Harald akseptert som konge, og det påfølgende året forviste han Emma, som trakk seg tilbake til Brugge i Flandern. Der tilkalte hun Edvard og krevde hans hjelp for Hardeknut, men han nektet; ikke hadde han noen ressurser for å sette i gang en invasjon, og avviste også at han hadde noen interesse selv for tronen. Hardeknut hadde i mellomtiden sikret sin posisjon i Danmark, var i stand til å samle en dansk hær og foreberedte en invasjon, men da Harald døde brått og uventet i 1040, kun 24 år gammel, endret det situasjonen. Han kunne uhindret sammen med sin mor overta tronen i England. Årsaken til Haralds død i Oxford er usikker, den ble tilskrevet "en merkelig sykdom",Holman, Katherine (2007): The Northern Conquest, Oxford: Signal, ISBN 1904955347, s. 93–94 og et angelsaksisk charter tilskrev sykdommen guddommelig dom.Robertson, Agnes Jane ( 2009): Anglo-Saxon Charters, Cambridge University Press, ISBN 0521178320, s. 174–177
I 1041 inviterte Hardeknut sin halvbror Edvard tilbake til England, antagelig som arving ettersom han selv innså at ikke hadde lenge igjen å leve. Quadripartitus, en omfattende samling av juridisk materiale samlet på 1100-tallet, vurdert som overbevisende av historikeren John Maddicott, hevder at Edvard ble tilkalt ved mellomkomst av biskop Ælfwine av Winchester og jarl Godwin. Edvard møtte «thegnene fra hele England» ved Hursteshever, antagelig Hurst Head, et sted på motsatt side av Isle of Wight hvor det senere ble reist en festning, Hurst Castle. Der ble han mottatt som en konge, forutsatt at han sverget på at han ville fortsette lovene som var blitt vedtatt under Knut.Maddicott 2004, «Edward the Confessor's Return to England in 1041», s. 650–666 I henhold til Den angelsaksiske krønike ble Edvard tatt i ed som konge ved siden av Hardeknut, men et vitnemål som ble utstedt av Hardeknut i 1042 beskrev ham som kongens bror.Mortimer 2009, Edward the Confessor, s. 7; Baxter, Stephen (2009): 'Edward the Confessor and the Succession Question" i: Mortimer, red.: Edward the Confessor, s. 101
Første år som konge thumb|En forseglet forordning av kong Edvard. Som følge av Hardeknuts død den 8. juni 1042, den siste av Knut sønner, støttet Godwin, den mektigste av de angelsaksiske jarlene, Edvard som overtok tronen. Den angelsaksiske krønike beskrev den popularitet han hadde ved troneskiftet: "før han [Hardeknut] var gravlagt, valgte alle menneskene Edvard som konge i London."Anglo-Saxon Chronicle (MS E), oppslag for 1041 (1042) Edvard ble kronet den 3. april 1043 i katedralen i Winchester, det gamle setet til kongene i Wessex.