thumb|Den svenske liberale politikeren Hanna Rydh, tidligere medlem av Sveriges riksdag og leder i IAWs svenske medlemsorganisasjon Fredrika Bremer-förbundet, var president for IAW 1946–1952. IAW markerte seg i hennes presidenttid gjennom et bredt engasjement for internasjonalt samarbeid, på et liberalt internasjonalistisk grunnlag International Alliance of Women (IAW) er en internasjonal ikke-statlig organisasjon som arbeider for alle jenters og kvinners menneskerettigheter og likestilling over hele verden. Den var historisk den viktigste internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett og er tradisjonelt den viktigste organisasjonen innen den «borgerlig-liberale» kvinnesaksbevegelsen internasjonalt. IAW har over førti medlemsorganisasjoner, herunder Norsk Kvinnesaksforening.

Organisasjonen ble grunnlagt under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance eller IWSA) i 1904 av stemmerettsforkjempere som Carrie Chapman Catt, Millicent Fawcett og Susan B. Anthony, og hadde først kvinners stemmerett som hovedsak. IWSAs første president, Carrie Chapman Catt, grunnla også League of Women Voters. IWSA sprang i stor grad ut av den liberale kvinnesaksbevegelsen i USA på 1800-tallet og hadde fra starten en reformistisk arbeidsform. IAW tok ved etableringen gull som farge, som hadde vært den amerikanske (liberale) kvinnesaksbevegelsens hovedfarge siden 1867 og som er kvinnesakens eldste symbol.

Idéhistorisk tilhører IAW den liberal-progressive grenen av den borgerlige kvinnesaksbevegelsen, med vekt på likestilling, menneskerettigheter og demokrati, og spesielt likestilt medborgerskap («equal citizenship»). IAWs prinsipper slår fast at kvinnesaksbevegelsens arbeid bygger på menneskerettighetene og at «menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige». IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon og i IAWs tidsskrift International Women's News het det i 1946 at «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program». IAW har historisk vært preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene», samtidig som organisasjonen hevder å snakke for alle kvinner. I tråd med dette vektlegger organisasjonen tett kontakt med regjeringer og internasjonale organisasjoner. IAW hadde fra 1926 tette bånd til Folkeforbundet og var den fjerde organisasjonen som i 1947 fikk generell konsultativ status i FNs økonomiske og sosiale råd.

IAW begynte under Hanna Rydhs presidentskap i etterkrigstiden å fokusere mer på kvinners stilling i utviklingsland, delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen i internasjonalt kvinnesaksarbeid, og hadde under den kalde krigen et provestlig ståsted. Idag arbeider IAW blant annet for ratifisering og implementering av FNs kvinnekonvensjon (CEDAW) og dens tilleggsprotokoll. I tråd med sitt menneskerettsorienterte grunnsyn forstår IAW minoritetsvern som en integrert del av kvinnesaken. IAW-president Marion Böker sa i ILGA-Europes podcast «Trans Inclusion in the Women's Movement» at det for kvinnesaksbevegelsen er nødvendig å arbeide på grunnlag av menneskerettighetene, som er universelle og udelelige, forsvare demokratiske verdier og kjempe for en inkluderende kvinnebevegelse. Böker sa at transfiendtlige aktører som opptrer i feminismens navn ved nærmere ettersyn viste seg å være «høyrevridde og rasister».

Historie

thumb|IAWs grunnlegger og første president Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA

Bakgrunn og stiftelse

Den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen favnet fra 1800-tallet både mer konservative miljøer som gikk inn for større respekt for kvinner, men uten å gå inn for fulle statsborgerlige rettigheter, og mer liberale og progressive miljøer som var kjennetegnet av fokuset på kvinner som likeverdige statsborgere i den liberale staten, med særlig vekt på stemmerett, rett til utdanning og økonomisk likestilling. Ved slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet ble skillet mer uttalt. International Council of Women (ICW) hadde vært den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen siden etableringen i 1888, men vegret seg for å støtte kvinners stemmerett.

Frustrasjonen over ICWs konservative linje førte til at den progressive fløyen innen den borgerlige kvinne(saks)bevegelsen tok initiativ til å etablere Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen. Beslutningen om å etablere alliansen ble tatt i Washington D.C. i 1902.Jill Liddington, The Long Road to Greenham, 1989, s. 37 Alliansen ble formelt etablert i Berlin i 1904, under navnet Den internasjonale kvinnestemmerettsalliansen (International Woman Suffrage Alliance; IWSA), og ble den mest sentrale internasjonale organisasjonen som arbeidet for kvinners stemmerett, og den ledende internasjonale kvinnesaksorganisasjonen i den borgerlig-liberale tradisjonen.

Ved etableringen av IWSA i Berlin var Fredrikke Marie Qvam, nylig avgått leder for Norsk Kvinnesaksforening og leder i Landskvindestemmeretsforeningen, til stede. NKF telegraferte til Qvam at foreningen ønsket å tegne medlemskap, men det endte med at Qvam i stedet tegnet medlemskap for sin egen organisasjon, på det tidspunktet, Landskvindestemmeretsforeningen. Etter at kampen for stemmerett ble vunnet i Norge ble Landskvindestemmeretsforeningen i økende grad en papirorganisasjon styrt av Qvam og en liten krets rundt henne. I 1937 overtok NKF formelt Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap, og NKF har siden selv ansett seg som en av IAWs stiftere, og som forvalter av tradisjonen etter Landskvindestemmeretsforeningen – som selv var en organisasjon som sprang ut av og hadde nære bånd til NKF.

IWSA fra etableringen

Alliansen hadde en klarere progressiv og likestillingsorientert profil enn ICW, der kampen for stemmerett og politisk og juridisk likestilling stod sentralt. Alliansens første president var Carrie Chapman Catt, som også grunnla League of Women Voters i USA. Ved siden av Catt fikk visepresident Millicent Fawcett stor innflytelse på den politiske retningen alliansen tok. thumb|Den moderate suffragisten og liberale politikeren Millicent Fawcett var en toneangivende skikkelse i IWSA (senere IAW), og visepresident og medlem av det første styret. Hun var pragmatisk suffragist som kjempet for stemmerett gjennom lovreformer, og tok skarp avstand fra suffragettene i hjemlandet, og sørget for at de ble nektet medlemskap i IWSA thumb|Den norske venstrepolitikeren og leder i Norsk Kvinnesaksforening Eva Kolstad var i flere tiår svært sentral i IAW og var styremedlem i flere perioder

Det ble senere holdt kongresser i bl.a. København (1906), Amsterdam (1908), London (1909) og Stockholm (1911). Ved organisasjonens kongresser var det gjennom det meste av 1900-tallet vanlig at vertslandets stats- eller regjeringssjef deltok. F.eks. deltok Indias statsminister Indira Gandhi ved kongressen i 1973.Stavanger Aftenblad 1. desember 1973 IWSA har utgitt tidsskriftene Jus Suffragii og International Women's News.

I stemmerettskampanjen tilhørte IWSA den borgerlig-liberale tradisjonen som arbeidet for lovreformer, gjennom kontakt med ledende politikere, påvirket av Millicent Fawcett. Den etablerte liberale kvinnestemmerettsbevegelsen ble omtalt som suffragister i engelskspråklige land. Alliansen tok skarp avstand fra suffragettene, en militant fløy i den britiske stemmerettskampen som var svært uglesett i den etablerte kvinnestemmerettsbevegelsen i Storbritannia, som mente de ødela for arbeidet for kvinners stemmerett gjennom sine metoder. Alliansens britiske medlemmer omtalte seg som «Law-Abiding Suffragists» for å markere distanse til suffragettene, og alliansens innflytelsesrike visepresident fra Storbritannia, den ledende britiske suffragistlederen Millicent Fawcett, sørget for at kongressen i 1906 avslo søknad om medlemskap fra den radikale suffragetteorganisasjonen Women's Social and Political Union og at suffragettene aldri var velkomne i alliansen.Liddington, s. 63 Fawcetts suffragister, som IAW, posisjonerte seg som de ansvarlige, respektable og seriøse kvinnesaksforkjemperne, og som prinsippfaste, moderate, reformorienterte, borgerlige liberalere, i ordets bredeste betydning. Kvinnehistorikeren Jo Vellacott har bidratt til å korrigere en skjev fremstilling av den britiske kvinnestemmerettsbevegelsens historie, og har vist hvordan den mer stillferdige innsatsen til den demokratisk-konstitusjonelle kvinnestemmerettsbevegelsen ledet av Fawcett – suffragistene – i populærhistoriske/populærfeministiske fremstillinger ufortjent kom i skyggen av de «militante» aktivistene, suffragettene.

I 1926 endret organisasjonen navn til International Alliance of Women for Suffrage and Equal Citizenship, og i 1946 ble navnet forkortet til bare International Alliance of Women.

I mellomkrigstiden var organisasjonen en av de tre store internasjonale «borgerlige» kvinne(saks)organisasjonene, ved siden av International Council of Women (ICW) og Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF). Av disse var IWSA (IAW) mer progressiv og likestillingsorientert enn ICW, med likestilte politiske rettigheter som hovedsak. IWSA var samtidig relativt mer konservativ enn IKFF, med et klart liberalt tyngdepunkt. IAW var tradisjonelt dominert av velutdannede kvinner fra borgerskapet. Organisasjonens medlemmer var ofte tilknyttet liberale partier og bevegelser, men noen var også progressive konservative eller liberalkonservative. Organisasjonen ser tradisjonelt på kontakten med ledende politikere, regjeringer og siden også internasjonale organisasjoner som den mest effektive måten å arbeide for likestilling. IAW var dermed preget av en «ovenfra-og-ned-tilnærming, der eliten ses som de viktigste endringsagentene». Samtidig gjorde IAW krav på å være den internasjonale organisasjonen som snakket for alle kvinner.

For IAW er det liberale demokratiet en selvsagt forutsetning for bevegelsens arbeid; «støtte til FN og demokratiet må være i fremste rekke i vårt program» het det i IAWs tidsskrift International Women's News i 1946. IAW står i en liberal internasjonalistisk tradisjon, og slutten på andre verdenskrig markerte begynnelsen på en periode med et sterkt internasjonalt engasjement, spesielt i utviklingsland, under ledelse av den daværende presidenten, Hanna Rydh fra Sverige. Dette var delvis motivert av et ønske om å demme opp for kommunismen: «Det var oss eller kommunistene som ville organisere [kvinnene i] Midtøsten» skrev IAWs andre president Margery Corbett Ashby. Under den kalde krigen var IAW dermed klart provestlig.Francisca de Haan, Rosa Manus (1881–1942), s. 17, Brill, 2016, ISBN 9789004333185

Den norske Landskvindestemmeretsforeningen var blant organisasjonene som deltok i etableringen av IAW i 1904, og Norsk Kvinnesaksforening (NKF) arvet Landskvindestemmeretsforeningens medlemskap i 1937. NKF har vært representert i IAWs internasjonale styre med NKF-lederne Margarete Bonnevie, Eva Kolstad, Karin M. Bruzelius og Margunn Bjørnholt. Eva Kolstad var svært aktiv i IAW fra hun ble styremedlem i 1949 og frem til hun ble likestillingsombud i Norge i 1978, og som følge av engasjementet i IAW ble hun også valgt til FNs kvinnekommisjon (der hun ble nestleder) av statspartene etter å ha blitt nominert som felles kandidat av regjeringene i de nordiske landene.Eva Kolstad